Lillesand skolekorps - Sommertokt 2006

Scarborough Music Festival

Onsdag

Onsdag 21. juni, like etter skoleslutt, møtte 72 lillesandere opp på fergekaia i Kristiansand. 33 av disse traktører av instrumenter, og 5 traktører av drillstav i Lillesand skolekorps. De resterende vedheng besto av pårørende; foreldre og søsken. Årets tur var i gang – og målet var Scarborough, England.

Sjøen gikk bra onsdagskveld og –natt. Det går sagn om opptil stiv kuling på den 16-17 timer lange overfarten. Men lillesanderne, med generasjoner av staute sjøfolk og vikinger som forfedre, klarte seg relativt bra.

Det gjelder bare å okkupere tankene med noe, så går det greit. Noen gikk løs på de enarmede bandittene, noen (viking Sverre) badet i det iskalde utebassenget på dekk, noen sang svisker med det østeuropeiske bandet, noen sov seg gjennom Nordsjøen – enten i de rommelige 5 kvadrats 4-manns lugarene på 2. dekk (under bilene) – eller gjennom en film på kinoene på 1. dekk (next to kjølhaling).

Torsdag

Etter landgang i Newcastle fant vi bussen vår, en dobbeltdekker, og kampen om de beste plassene (oppe, fremme) begynte. Vi hadde ca. halvannen time å slikke sårene på før vi trillet inn Whitby, en by med kloster-ruiner, Draculabolig, kaptein Cooks barndomshjem (oppdageren av Australia og dets innbyggere), masse små og koselige hus og butikker. Noen Pund senere kjørte bussen videre mot vårt mål : Scarborough.

Scarborough ble grunnlagt på midten av 1600-tallet og er i dag en by med ca 17 000 innbyggere. På høyden midt mellom North Bay og South Bay ligger ruinene av Scarborough Castle fra midten av 1100-tallet.

Nogle ræpresentanter af Turens Moderforæning

Vi ble innkvartert på 3 hoteller (pensjonat) – med flott utsikt utover stranden og Nordsjøen. Rett nedenfor hotellene var det skatepark og innegjerdet ballbane, samt plenty av gress å boltre seg på.

Etter utpakking og middag på hotellene var det fritt frem for lek, avslapping og byvandring.

Om kvelden var det annonsert diskotek for festivalens deltagere på et utested i gågata i Scarborough. Flere korps hadde vært innom, men ingen ville begynne festen og gikk derfor ut igjen. Dette ble det forandring på da Lillesands stolte danseløver entret lokalet. Med mottoet ”Noen må jo starte moroa!” satte de i gang, og snart var lokalet bugnende fullt av livlig ungdom fra både det ene og det andre korpset.

Fredag

Etter en god frokost gikk turen til York. Korpset m/følge ble delt i 2 grupper; de som ville på Jorvik Viking Centre (museum) og de som ville se ”skuespill” York Dungeon.

Ordene ”museum” og ”skuespill” ga ikke de høye begeistringshyl da inndelingen i grupper ble gjort på bussen, men da det viste seg at ”museum” betydde vogner som kjørte gjennom mørke ganger med historiske situasjoner; bygninger og store bevegelige figurer, samt høyttalere i nakkestøtten som fortalte om det man så….

Og at ”skuespill” var det reneste ”horror-show”… fikk pipa en annen lyd. Begeistret gikk den lillesandske horde videre i York by for å handle og for å se. Noen tok en tur innom York Minster, mens andre fant seg torg med masser av boder. Tiden gikk så altfor fort, og snart var vi i bussen på vei hjem til Scarborough.

Hele gjengen utenfor York Minster

Etter middag hadde vi en øvelsesøkt i rask oppstilling på lekeplassen nedenfor hotellene, samt en kort briefing om morgendagens spilling. Vi skulle kun få max 30 minutter til rådighet, så skulle vi rekke å spille alle våre numre, måtte oppstillingen gå knirkefritt.

Lørdag

Lørdag morgen ble frokosten uniformert inntatt, før hele gjengen beveget seg inn i sentrum av Scarborough for konsertspilling i gågata.


Vi var tidlig ute, og på grunn av god øving i forkant gikk både oppstilling og spilling som smurt. Vår konsert begynte med feiende og flott ”Norge i rødt, hvitt og blått”, så fulgte det ene konsertstykket etter det andre, og innimellom noen marsjer.


Midt i konserten skred Senior-gruppa ut til siden og spilte sine to numre ”Rocky” og ”Bare Necessities” med stor innlevelse og sprut, før de trakk seg tilbake inn i korpset, som da fortsatte med sitt. Drillen glimret foran og gjorde en aldeles utmerket jobb.

Hele korpset viste seg fra en svært bra side og både det lokale publikum og foreldregruppa som sto longside, virket svært fornøyde. Guiden vår satte en av instrumentkassene frem foran korpset, og i løpet av vår relativt korte spilletid hadde vi mottatt hele 30 pund! Det hele ble grundig dokumentert av en lokal journalist som knipset sine bilder fra de rareste vinkler og plasseringer.

Etter velspilt konsert skulle vi hentes av bussen for å komme raskt tilbake til hotellene for kjapp skifting før turen skulle gå videre, men etter litt venting på en buss som ikke kom, spaserte vi hjem til hotellene. Der fikk vi vite at bussen vår hadde brutt litt sammen, men det varte ikke lenge før alternative farkoster sto klare. På vei til Goathland (bedre kjent som Aidensfield) fikk vi tilbake vår egen buss igjen, og turen kunne fortsette.

Goathland – eller Aidensfield – er en koselig liten landsby med noen av de koselige, kjente bygningene; Scripps’ Funeral Services (som egentlig inneholder en suvenirbutikk , Aidensfield Arms (egentlig Goathland Hotell). For ikke å snakke om togstasjonen, som er kjent fra filmene om Harry Potter.

Bilder ble knipset og penger ble brukt, og så gikk turen videre til Flamingoland fornøyelsespark med dyrepark og diverse karuseller, berggodalbaner, tømmerrenne osv osv. Noe for enhver smak, og de fleste hadde nok gitt sine indre organer opptil flere heisaturer før vi igjen satt på bussen hjem til hotellene og til sen middag.

På vei hjem ble det tatt en avgjørelse om at vi likevel – selv om vi ikke hadde beregnet det – ville delta i konkurransen dagen etter. Så da vi var kommet vel hjem og middagen var fortært, tok hele korpset en øvelsesrunde rundt i byen for å fikse på de siste detaljer ang marsjering og spilling. Dette ble gjort til stor glede for de innfødte, som stadig dukket frem i døråpninger og vinduer. Heller ingen av de hindrede bilene ble ergerlige – selv om vi ofte måtte tenke oss grundig om hvilken side av veien vi skulle okkupere (venstrekjøring er vanskelig å få inn i blodet).

Personalet på hotellene våre var henrykt over den lokale ”oppvisningen”, og vi ga nok også nærliggende korps dårlig samvittighet, for da vi var ferdige med vår øvelse var det flere andre som fulgte vårt eksempel.

Søndag

Søndagen startet med handling i Scarborough – eller rett og slett avslapping. Midt på dagen kom uniformene på – så fikk vi beskjed om at vi skulle gå til konkurranseområdet. Bare et lite stykke.

Siste forberedelser før avmarsj

Hele korpset utenfor to av hotellene

Jaudå, som mi seier på godt lillesandsk, det lille stykket var slett ikke så lite. Vi gikk og gikk – dvs vi marsjerte (som det flotte korps vi jo er) på venstreslag hele veien – og kom tilslutt frem til en åpen plass med mange korps og mange andre konkurranse- og paradedeltagere. Vi fikk oppgitt vår plass og beskjed om øvelsestid og tid for total ”tyssssnad”. Vi skulle få tegn når dommerne kom til oss og vi skulle sette i gang.

Rett ved siden av oss sto en buss og et lokalt slagverkkorps (i fryktelige uniformer).

De lagde et forferdelig leven – det var så vidt man kunne høre sine egne tanker ...og ...

Begrepet "stygg uniform" fikk helt ny mening da vi så disse lokale percussionistene...

Benny i Olsenbanden Junior spiller også i korps.

... plutselig sto dommerne hos oss!

Dirigenten blåste i fløyta, trommemarsjen startet, oppslag …og …:

Marsjen gikk aldeles fortreffelig! ”King Size” har sjelden (les aldri) noen gang blitt spilt med sånn fynd og klem og med så stor konsentrasjon!

På tross av bråket rett ved; våre grove instrumenters solo buldret i marg og bein og lå som en kino-sub-surround-bass over hele plassen, de lyse instrumentene ljomet sine fanfarer og triller, drilljentene gjorde en perfekt opptreden og inni det hele satte trommerekka presist og kontant puls og styrke.

Da det hele var over var alle like overrasket over sin egen og naboens spilling, og blodet bruset i samtliges årer – spesielt foreldrenes.

Så er konkurransen i gang - dommerne følger nøye med.

Selv om fremføringen var enorm var det mange andre gode korps tilstede, og seier var egentlig ikke en nærliggende tanke. Så da dommerne plutselig sto der med pokal og stort diplom, tok det en stund før vi forsto at det var oss det gjaldt.

Men da det gikk inn...: Jubelen ville ingen ende ta!

På grunn av seieren ble vi flyttet fra 13. til 1. plass i paraden gjennom byen – rett bak jaguaren til den stilige utstafferte borgermesteren.

Korpsets stolte formann (som bar fanen) og korpsleder (som bar pokal og diplom) marsjerte flyvende gjennom Scarboroughs gater. Bak fulgte en like stolt drilltropp, en sjokkskadet dirigent og et seiersblåsende, lykkelig korps. Taktfast marsjering og flott spilling!

Før vinnerannonsering hadde skolekorpsets familegruppe forflyttet seg nedover i byen for å finne en fin plass til å se paraden fra. Det var nesten intetanende om seieren, så da Lillesand skolekorps kom først i paraden, med pokalen høyt hevet, sprutet tårer og snørr, og jubelhylene runget.


							Her kan du lese mer om Scarborough :
							http://www.clubengland.net/